Forsyningsforskriften – hva er det?

Forsyningsforskriften – en sentral del av anskaffelsesregelverket

En viktig del av anskaffelsesregelverket er den såkalte forsyningsforskriften. Forsyningsforskriften er den delen av anskaffelsesregelverket som gjelder ved inngåelse av kontrakter innenfor vann- og energiforsyning, transport, samt posttjenester i norsk rett.

Generelt er bestemmelsene i forsyningsforskriften mer fleksible enn reglene som gjelder for den såkalte «klassisk sektor» (som er de øvrige virksomhetsområdene som omfattes av anskaffelsesforskriften), og gir oppdragsgiver noe større handlingsrom. Eksempelvis ligger grensene for når oppdragsgiver plikter å kunngjøre konkurransen høyere i forsyningsforskriften enn i anskaffelsesforskriften. Et annet særtrekk ved forsyningsforskriften er at det, i motsetning til ved anskaffelsesforskriften, alltid er anledning til å benytte forhandling etter forutgående kunngjøring. Etter vår erfaring er dette også en mulighet som ofte benyttes.

I hvilke tilfeller gjelder forsyningsforskriften?

Noe av det mest utfordrende med forsyningsforskriften er å finne dens virkeområde. Det er flere vilkår som må være oppfylt for at forsyningsforskriften skal komme til anvendelse:

  1. Det må være tale om en offentlig oppdragsgiver etter forskriften § 1-2.
  2. Oppdragsgiverne må inngå en vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakt knyttet til utøvelsen av en forsyningsaktivitet, og
  3. Anskaffelsen må ha en anslått verdi som er lik eller overstiger 100 000 kroner eksklusiv merverdiavgift.

Forskriften gjelder for statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger med en eller flere slike oppdragsgivere. Dette er den samme gruppen oppdragsgivere som er omfattet av anskaffelsesforskriften. I tillegg gjelder forsyningsforskriften også for de såkalte «offentlige foretak», og andre virksomheter som utøver forsyningsaktivitet på grunnlag av enerett eller særrett.

Det som er viktig å merke seg er at offentlige foretak er definert som et foretak som offentlige myndigheter utøver avgjørende innflytelse over, noe som ofte er tilfelle eksempelvis for energiselskaper.

Fra utgangspunktet om at virksomheter som utøver forsyningsaktivitet på grunnlag av enerett eller særrett er omfattet av forsyningsforskriften, gjelder det imidlertid et praktisk unntak om at dette ikke er tilfelle dersom rettigheten er tildelt etter en prosedyre som sikrer tilstrekkelig gjennomsiktighet og er basert på objektive kriterier.

Imidlertid er det ikke tilstrekkelig å ta stilling til spørsmålet om hvem som er oppdragsgiver for å avklare om innkjøpet må følge forsyningsregelverket. Dersom oppdragsgiver omfattes, må det i forlengelsen av dette også vurderes om innkjøpet gjelder en aktivitet som omfattes av forsyningsforskriften.

«Aktivitetskravet»

Såfremt oppdragsgiver omfattes av forsyningsforskriftens virkeområde, så er det altså aktiviteten anskaffelsen knytter seg til som er avgjørende for om forsyningsforskriften kommer til anvendelse. Forskriften gjelder når de nevnte oppdragsgiverne skal inngå en vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakt knyttet til utøvelsen av en forsyningsaktivitet som definert i §§ 1-3 til 1-9. De omfattede aktivitetene er forsyning av gass og varme, elektrisitet, drikkevann, transport, havner og lufthavner, post og olje, gass, kull og andre typer brensel. Fra disse utgangspunktene gjelder det igjen en rekke unntak, eksempelvis er kraftproduksjon unntatt fra forsyningsforskriftens virkeområde (mens f.eks. nettvirksomhet og fjernvarmeproduksjon er omfattet).

For oppdragsgivere som kun er omfattet av forsyningsforskriften, og ikke av anskaffelsesforskriften, betyr dette at denne type virksomheter kun er bundet av anskaffelsesregelverket, der de foretar anskaffelser som knytter seg til utøvelsen av forsyningsaktiviteter angitt i forsyningsforskriften, og altså ikke der de foretar anskaffelser som gjelder andre deler av virksomheten. Et offentlig foretak som bedriver flere ulike typer aktiviteter, er dermed bare forpliktet til å følge forsyningsforskriften for innkjøpene som er relatert til de aktiviteter som omfattes av forsyningsforskriften.

Ulike deler for ulike verdier

Som anskaffelsesforskriften er videre også forsyningsforskriften delt i ulike deler.

Første del gjelder alle anskaffelser som er omfattet av forskriften, og gjelder for alle anskaffelser med en anslått verdi på over kroner 100 000.

Mens oppdragsgiver etter anskaffelsesforskriften plikter å kunngjøre alle anskaffelser med en anslått verdi på over kroner 1,3 millioner, ligger denne terskelen betydelig høyere for anskaffelser som følger forsyningsforskriften. Først ved anskaffelser som overstiger 4,1 millioner kroner eksklusiv merverdiavgift for vare- og tjenestekontrakter og plan- og designkonkurranser, og 51 millioner kroner eksklusiv merverdiavgift for bygge- og anleggskontrakter, plikter oppdragsgiver å kunngjøre konkurransen.

 


 

Ta kontakt med oss for generell bistand ved spørsmål innen offentlige anskaffelser, vi bistår både foretak innen klassisk sektor og forsyningssektoren.

Artikkel skrevet av:
Ingvild Slettebø, Advokatfirmaet Sporsheim
Silje Bruun Teigen, ADVISO Advokatfirma